|
Portrettintervju
|
|
Navn: Ellen Bitustøyl
Helt etter planen
Hun møtte til
jobbintervju med kniv i beltet, tvang foreldrene sine til å flytte ut
av barndomshjemmet og har bosatt seg i et tidligere skatteparadis.
Hun har drevet med handel så lenge hun kan huske. Og det
paradoksale, eller kanskje morsomme, er at den utviklingen som i dag har
ført henne til Fair Trade Norge, en bedrift hun selv etablerte og har
drevet siden 1994, startet med en løgn.
- Jeg var ti år og løy på alderen. Mamma drev parfymeri
i Oslo, og jeg var med henne på jobb fra før jeg begynte på skolen.
Da homeparties-konseptet Oriflame kom til Norge hev hun seg
på, og jeg fikk være med på kurs i hudpleie, sminke og kremer.
Etter hvert begynte jeg å handle varer i min mors navn, og ble leverandør
av skjønnhetsprodukter til tenåringene på Nesodden, der vi bodde. Og
det var da jeg jekket opp alderen litt. Men strengt tatt kan det vel
ikke kalles en løgn. Jeg har alltid følt meg litt eldre enn jeg er,
smiler Ellen Bitustøyl, som av hensyn til sannheten umiddelbart innrømmer
at hun i dag er 45.
Det året jeg fyllte
18
Når Ellen Bitustøyl sier at hun føler seg gammel for
alderen, kan det være fordi hun var tidlig ute med beslutninger som
andre bruker de tretti første årene av sitt liv på å ta. – Selv om
jeg hadde store planer om lang utdannelse, var jeg samtidig helt
overbevist om at jeg skulle drive med handel. Men så falt det seg sånn
at jeg traff mannen min da jeg var 17. Dagen etter at jeg fylte 18
reiste jeg av gårde til Rauland, der han bodde, og i løpet av det
neste året hadde vi giftet oss, fått en datter og kjøpt nabogården.
Og jeg var ikke en gang ferdig med videregående.
Her kan det være på sin plass å skyte inn at Ellen
Bitustøyl er en kvinne som holder sine løfter, på tross av den
tvilsomme episoden med alderen på Nesodden. Hun hadde nemlig lovet sin
bestefar at hun skulle finne seg en mann fra en fjelldal et eller annet
sted i Norge, gifte seg med ham og drive gård. Og før hun fylte tyve,
var hun altså godt i gang med å realisere denne planen som
sannsynligvis ble unnfanget lenge før Ellen begynte å se seg om etter
en mann, enten det dreide seg om fjellbønder, naboer i Hølen, der
familien hadde bosatt seg etter oppholdet på Nesodden, eller bygutter
som levde 40 minutter unna med toget.
Det gode liv
Som et ledd i planen – og den observante leser vil etter
hvert oppdage at planer har spilt en nøkkelrolle i Ellens liv -
tok hun agronomutdannelse. Samtidig ble det åpenbart at gårdene
i Raulandsområdet var for små til at det var mulig å leve av dem. Løsningen
var å starte et hagesenter, og plutselig var Ellen tilbake i
handelsstanden og Hølen igjen. – Jeg startet senteret sammen med
moren min, og hun overtok hele driften da vi bestemte oss for å
etablere oss innen gave- og
interiørbransjen. Vi leide oss inn i grendehuset i Hølen, der jeg
tross alt har mine røtter, men flyttet ganske snart inn i
barndomshjemmet mitt, sammen med søsken og foreldre. Det var et
familiekollektiv i ordets beste mening, helt til foreldrene mine fikk
nok og flyttet, sier Ellen, som raskt føyer til at alt skjedde i fred
og fordragelighet. – Det var ikke tre generasjoner i samme hus som ble
for mye, men ansvaret for den store boligen som tynget dem, forklarer
hun.
Når vi treffer Ellen Bitustøyl en nydelig vårdag rett
over påske, er det fortsatt barndomshjemmet som er sentrum for mye av
det som skjer i livet hennes. – Dette er jo konsernhovedkvarteret i
Fair Trade Norge, smiler hun, - og vi reiser opp til gården i Rauland
hver helg, som en hver annen ukependler. På den måten kan vi ha røtter
på to steder, nyte godt av nærheten til sjøen her nede, og fjellet
oppe i Rauland. Et ideelt utgangspunkt for å leve det gode liv, og med
det tempoet vi holder her i perioder, er det viktig å hente seg inn og
å finne roen i hverdagen, mener Ellen.
Skatteflyktninger bosatt i en koffert
At Fair Trade skulle havne i Hølen, er enda ett paradoks
som krydrer livet til Ellen. I tillegg til å være den eneste kommunen
i Norge med en egen viadukt, har stedet også en fortid som
skatteparadis. Det var nemlig en tid da norske kommuner fikk lov til å
sette nivået på kommuneskatten selv, og Hølen så sitt snitt til å
senke den ned mot null. Resultatet var at flokker med nordmenn meldte
flytting, tok med seg en koffert og leide rom – til kofferten. Reglene
må ha hatt flere hull enn en Jarlsbergost, og mens norske
skatteflyktninger ble rike på å være registrert som innbygger i den
lille Akershus-kommunen, tjente hølingene gode penger på å leie ut
rom til koffertene deres. Og huset som Ellen Bitustøyl holder til i, og
som i dag er et sentrum for etisk handel og produksjon, er nettopp et av
disse kofferthotellene.
- Akkurat nå skjer det meste her nede i stuen, men vi har
store planer om oppussing av de andre etasjene, for å skille litt mer på
jobb og privatliv. I dag blir det litt som å ha forretningsmøter foran
peisen hjemme, mens vi tar
produktbilder på kjøkkenet og har kantine i hagen.
Kanskje konsulent
Men for å ta det kronologisk: - Etter å ha solgt min
andel av hagesenteret til min mor, startet vi butikk i Mosseporten kjøpesenter.
Vi kalte den Galleri Brukskunst, og der har du nok meg i et nøtteskall;
Jeg liker produkter med en historie og en forankring i tradisjoner, og
det ble ganske mye trehvitt og rosemaling i begynnelsen. Men ikke alle
hadde den samme smaken som meg, og på mange måter ble nok dette viktig
erfaring i forhold til å lytte til markedet, som jeg har mye igjen for
i dag. Vi endret etter hvert navnet til Kari & Ola og forandret
konseptet så det inkluderte en crossover av hobby, kremmerhusvarer,
Black Design og håndarbeid.
På tross av markedstilpasningen var ekteparet nødt til å
gi opp etter fem år. Og det er denne nedleggelsen Ellen Bitustøyl i
dag kaller "et spark bak". – Jeg bestemte meg for å bygge på
agronomutdannelsen, og meldte meg på et kurs i bygdebasert næringsutvikling.
På den måten fikk jeg nye kunnskaper om markedsføring, økonomi,
organisasjon og ledelse. Tanken var å bruke min egen gründererfaring,
sammen med den nyervervede kunnskapen, i en eller annen konsulentrolle.
Plan for en bedre
verden
Sånn skulle det imidlertid ikke gå. I beste Egon
Olsen-stil lanserer Ellen Bitustøyl nok en plan, denne gangen i form av
en skoleoppgave som til forveksling likner en forretningsplan. – Jeg
skulle skrive den avsluttende oppgaven på studiet. Om det var min egen
erfaring med jordmangel fra tiden i Rauland som ga retningen, skal være
usagt, men jeg endte i hvert fall med å sette hele problemstillingen på
hodet. Vi har det tross alt veldig bra i Norge, men hva med de jordløs
bøndene i utviklingsland som ikke finner markeder for de håndtverksproduktene
de produserer når de ikke har land å forvalte. Dette var opprinnelig
et prosjekt for skrivebordskuffen, men jeg reiste til Gambia for å
sette meg inn i utfordringene. Og de var mange. For hvordan driver du
produksjon av designvarer i områder uten strøm, med dårlig tilgang på
produksjonsutstyr og materiell? Og hvordan får du transportert det du
produserer til en havn eller en flyplass, når veiene er
ikke-eksisterende i flere måneder hvert år.
- Så tok jeg for meg problemstillingene i Norge, der det
var nødvendig å etablere et mottagerapparat, et grossistledd med
forhandlere og en proff virksomhet som kunne håndtere designbiten og
utviklingen av nye produkter. Alt dette var en del av oppgaven, eller
planen, som var klar omtrent samtidig med at Norsk folkehjelp søkte
etter daglig leder til sin bandasjistforretning på Yongstorget.
Plasterpartner
Til de som nå tror at en bandasjist er en person som
framstiller og selger bandasjer, proteser, korsetter og slike ting, og
at en bandasjistforretning primært fokuserer på å selge disse
produktene, er det bare en ting å si: Det stemmer. Da dukker
umiddelbart spørsmålet opp, om hvilken sammenheng Ellen Bitustøyl så
mellom sin plan og plasterbutikken i Oslo.
- Det handlet vel først og fremst om at jeg så en
potensiell samarbeidspartner, som i tillegg hadde et butikklokale som de
fleste oppstartsbedrifter bare kunne drømme om. Jeg møtte opp til
intervju med kniv i beltet og forretningsplanen under armen, og la frem
mitt syn på det jeg mente burde være en viktig del av Norsk Folkehjelp
sin virksomhet.
Om det var kniven eller argumentene som var utslagsgivende
skal være utsagt, men ansettelsesintervjuet endte med at organisasjonen
ansatte Bitustøyl for å realisere konseptet som hun hadde tatt med seg
til møtet.
Mer enn penger
- De færreste handler Fair Trade-varer for å kjøpe seg
god samvittighet, slår Ellen fast, og utfordrer alle som tviler, til å
prøve å leve av å selge masker og giraffer og tepper som lukter rart.
Og når daglig leder for Fair Trade Norge begynner å snakke om
PEJ-gruppen, fargepaletter og megatrender, tar vi oss selv i å høre
fordommene klaske i gulvet på alle kanter. – Det er selvfølgelig
edelt å smugle strikketøy ut av krigsherjede områder, kjøpe til
overpris og selge til underpris, men det er en virksomhet som de færreste
tjener på. Ikke i Norge, der en rekke bedrifter som har drevet etisk
handel har vært nødt til å legge ned, og ikke i produksjonslandene,
der den eneste forskjellen på før og nå blir, at de sitter igjen med
mer penger en kort stund. Nå sier jeg ikke at det er galt å betale
godt for håndverk fra Sør, det er jo tross alt helt grunnleggende i
det vi driver med. Men jeg mener vi kan ta et større ansvar, samtidig
som vi gjør dette til en bærekraftig virksomhet, ikke bare for
produsentlandet.
Det var sannsynligvis denne profesjonaliteten som fikk
Norsk Folkehjelp til å trekke seg. – Helt fra starten av var jeg klar
på at vi måtte drive proft, med en idealistisk forankring. Jeg har
alltid vært en sånn person som har hjulpet alle, men ikke ved å gjøre
dem bjørnetjenester. Jeg har større tro på å hjelpe folk til å
realisere sitt eget potensial og til å finne frem til ressurser som de
kanskje ikke engang selv er klar over at de besitter. Da må det også være
lov å stille krav til dem. Jeg så tidlig at den eneste måten å
lykkes med Fair Trade på, var å henvende seg til de som kjøper design
i de ordinære butikkene, med varer som de ville ha på grunn av
utseende og kvaliteten, ikke fordi de ønsket seg god samvittighet.
Krav til produksjon
og holdninger
- Etter at samarbeidet med Norsk Folkehjelp tok slutt og vi
mistet butikklokalene i Oslo, bestemte vi oss for å drive videre som
rene grossister, innenfor rammen av en "mann og kone"-bedrift.
Vi liker å jobbe sammen, størrelsen er perfekt og vi har nok av gode
hjelpere som vi kan trekke på i perioder når det er mye å gjøre. Så
nå er det i Hølen det skjer, og lageret ligger i noen nedlagte hønsehus
ikke langt unna.
Det høres nok litt mer beskjedent ut når Ellen Bitustøyl
beskriver virksomheten, enn det det i realiteten er. For spredt rundt i
Afrika, Asia og Latin-Amerika er det i dag mer enn 3000 mennesker som på
en eller annen måte er involvert i produksjonen for Fair Trade Norge.
– Vi benytter oss mye av folk som er lokalkjente i de landene der vi
produserer, og bruker god tid på å sjekke ting som arbeidsforhold,
infrastruktur, kjemikaliehåndtering, muligheter for fagorganisering og
lønnsnivået. Samtidig er det ikke til å komme unna at en del av de
tingene vi her i vesten ser på som selvfølgeligheter, ikke gir
meningen i andre kulturer. Vi kan for eksempel snakke om at vi ikke
tolererer barnearbeid til vi blir blå i ansiktet, men er samtidig nødt
til å forholde oss til at barn faktisk deltar i familiens arbeid i en
del av de landsbyene der vår produksjon foregår. Da kan vi stille krav
om at barna skal ha tid til å gå på skolen og til å leke, men vi må
faktisk også nekte foreldre å sette sine barn inn i hjemmeproduksjon
til tross for at dette har vært en del av kulturen i hundrevis av år.
Det er vanskelig for oss å kontrollere om arbeidet er lystbetont,
meningsfylt og utviklende for barnet, og at de får nok tid til
skolearbeid og lek. Man må også huske at lønnsnivået holdes nede på
et unaturlig lavt nivå ved å tillate barn i hjemmeproduksjon.
Isfiske på 90-års
dagen
Når forutsetningene for å kunne produsere for Fair Trade
er oppfylt, møter bedriftene og enkeltpersonene i Sør de samme kravene
som en hver annen leverandør. – Vi designer to kolleksjoner i året,
og er like avhengig av å treffe på fargenyanser, form og funksjon, som
Stelton, Rosendal eller Eva Solo. Vi følger med på PEJ sine
fargepaletter, som har blitt viktige fordi nesten alle andre også gjør
det, og venter ved postkassen når IKEA katalogen kommer, for å se om
vi har truffet riktig. Og jeg kan garantere at jubelen står i taket når
vi ser at for eksempel de fargekombinasjonene vi har valgt, blir brukt
av de store aktørene, som Hennes & Mauritz eller Cubus. Da vet vi
at alt arbeidet har gitt resultater.
Og Ellen Bitustøyl legger ikke skjul på at det kan blir
mye arbeid i perioder. – Det er intenst, særlig frem mot messen og i
tiden etterpå, og tidvis jobber vi nesten døgnet rundt. En gang jobbet
jeg i 68 timer, men da ble jeg litt rar i hodet. En annen gang var jeg våken
i over hundre timer, men da endte jeg på akutten, så det skal jeg ikke
gjenta. For å forebygge uheldige konsekvenser av en krevende hverdag, er både Ellen og mannen flinke til å koble ut i perioder. – Vi har båten liggende i Son og tøffer ut på fjorden når vi har mulighet til det. Innimellom blir det tid til weekendreiser rundt om i Europa, og om vinteren er noe av det fineste vi kan gjøre å ta snøscooteren opp på Møsvann for å isfiske. Og der har du forresten også min drømmegave: Jeg vil dra på isfiske på Møsvann med mannen min når jeg er 90 år gammel. Det forutsetter jo at vi lever, at vi er i god form, at klimaet ikke har tatt knekken på verken fisken eller vannet og at vi fortsatt er gift. Får jeg oppfylt det ønsket, er jeg ganske sikker på at resten av livet mitt har vært ganske ok, det også. |
